Min første mil..

Fy flate så stolt jeg er av meg selv. Jeg har løpt min første mil!!
Beina var tunge og lungene såre, men allikevel føltes det helt fantastisk.

Hvis noen hadde spurt meg for et par år siden, eller egentlig så kort som før jul, om jeg hadde lyst til å være med for å løpe en mil, hadde jeg bare ledd og sagt at; Thanks, but no thanks, det er ikke noe for meg.

Det VAR ikke noe for meg.

Etter at jeg for et par år siden bestemte meg for å like å løpe; så er det nettopp det som har skjedd. Nå kan jeg med stolthet si at jeg liker å løpe. Og det er så deilig! Det er mestring på høyt nivå.

Det begynte med at jeg skulle være med på et trappeløp og Oslos bratteste. Mine tidligere kollegaer og jeg bestemte oss for å delta på noe sammen. For at det skulle passe oss alle tre, fant vi ut at dette var midt i blinken – ikke for langt, ganske hardt og brutalt, men overkommelig. For det er jo et viktig element når man skal begynne på noe nytt; det skal være overkommelig. Det er en fordel å ha lyst til å løpe igjen.

Løpingen skulle begynne.

Det satt langt inne. Jeg visste ikke helt hvilken glede dette ga meg. Jeg syntes alt var tungt, ikke var jeg noe flink til å presse meg selv og jeg ga meg tidlig selv om jeg visste at jeg egentlig hadde mer å gi. Løpingen ga meg ikke noe glede. Jeg skjønte egentlig ikke hvorfor jeg gadd å utsette meg selv for denne «terroren».

Hvilke tanker har du om deg selv og hva sier du til deg selv?

Hver gang jeg løp, sa jeg til meg selv hvor dårlig jeg var, hvor lite jeg likte dette og hvor tungt alt var.
Shit!! Jeg var jo min verste fiende! Jeg tråkket meg ned hver gang jeg prøvde!

Jeg ble underlig bevisst på hva jeg dreiv og sa til meg selv og det var da jeg skjønte at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv.

Jeg kunne jo egentlig slutte med det og gå tilbake til det jeg likte å gjøre. Det var ingen som tvang meg til å løpe disse løpa. Men jeg hadde bestemt meg. Jeg ville LIKE Å LØPE!

Okey, hva er det som er så deilig med å løpe da, sa jeg til meg selv.
Først fant jeg egentlig ikke noen ting. Jeg startet med «å lure» meg selv med å si «Tjoohoo – dette er gøy», «Jeg liker å løpe», «Løping er gøy».

Det verste av alt er at det funket Tro det eller ei!

Det var først da jeg skjønte hva jeg synes er gøy med løping og hva det gir meg; det er følelsen ETTERPÅ! Den er deilig den! Det er faktisk ikke noen annen trening som gir meg DEN FØLELSEN!

Jeg var så sabla stolt over meg selv fordi jeg hadde gjennomført noe «jeg egentlig ikke likte» å gjøre. Jeg hadde presset meg ut av komfortsonen og gitt 100% – kanskje litt mer, føltes det noen ganger.

Både trappeløp og Oslos bratteste ble gjennomført (to år på rad) med overraskende gode resultater.

Og her står jeg i dag – nå kan jeg faktisk skryte på meg at jeg også har løpt en mil!

Tusen takk til Mina – for at du dro meg med på min første mil♥

Del på sosiale medier
Share on Facebook
Facebook
Tweet about this on Twitter
Twitter